SMINKE (MAQUILLAJE)  
 
Mel: Virgilio Expósito.  Tekst: Homero Expósito
Norsk tekst: Britt-Synnøve Johansen
 
Sminke åpner med å sitere fra et dikt av den spanske poeten Lupercio de Argensola (1559-1613): Porque ese cielo azul que todos vemos, ni es cielo, ni es azul. ¡Lástima grande que no sea verdad tanta belleza! (Fordi den blå himmelen vi alle ser verken er himmel eller blå: Så synd at all denne skjønnhet ikke er sann!)
 
Sminke er en sterk sang om å gjemme sitt egentlige jeg og skjule sine svakheter og  sin sårbarhet bak en maske av påmalt skjønnhet. Den er en beskrivelse av et forgjeves forsøk på å sminke på seg både dyd, ungdom og renhet, og å sminke sitt hjerte for å skjule sine følelser. Men det er først når en lar masken falle at sannheten kommer for en dag.
 
Selv om sangen ble skrevet noen år før, ble Sminke først publisert i 1956. Tangoens gullalder gikk mot slutten, og den prisbelønnede argentinske essayisten Carlos Mina mener tekstforfatter Homero Expósito også skrev om tangoen selv. For bak den vakre musikken skjulte det seg en sosial virkelighet som ikke var like pen, en virkelighet den skjønne musikken ikke lenger fanget opp.  Var det på tide å forberede seg på sin siste farge, sin siste reise?
 
Denne sangen hørte jeg første gang på en innspilling med sangeren Roberto Goyeneche (1926-1994). Hvis en ser de store tangosangere under ett, er Goyeneche (også kalt El Polaco – Polakken) uten tvil en av de aller største. Han hadde et helt spesielt uttrykk og en egen måte å frasere på, og han leverte sangtekster som få klarer etter ham. Han var en mann som virkelig kjente essensen av tango, og han var annerledes enn alle andre tangosangere av nyere tid. Han klarte å gjøre klassiske tangoer til sine egne. Du forveksler aldri Goyeneche med andre.
 
El Polaco startet sin sangkarriere i Raúl Kaplúns orkester i 1944. Han var da 18 år gammel. Via Horacio Salgáns orkester, endte han i 1956 som sanger i orkesteret til Aníbal Troilo. Det var en stor anerkjennelse for ham som sanger. Hans erfaring med gode tangoorkestre alt i ung alder gjorde at han fikk en helt egen forståelse for tango. Han ble etter hvert en perfeksjonist, og han å begynte ta seg den friheten å begynne sangfraser off-beat, for til slutt å nå siste note på slutten av takten. Denne teknikken har blitt hans varemerke, en teknikk som få gjør etter ham.
 
Mot slutten av livet ble stemmen naturlig nok noe forringet, men dette skadet ikke hans popularitet, snarere tvert imot. Han ble en levende legende.
 
Hans stemme, hans garganta con arena (hals med sand) lever videre gjennom utallige innspillinger. Skulle jeg kjøpe bare én tangoplate – bortsett fra Skyt meg med tre roser, selvfølgelig – ville jeg valgt en plate med Goyeneche.
 
Klikk her for tekst og musikk.